Sunday, lovely sunday!

Det er en god følelse å kunne stå opp søndag morgen, plukke tomater i hagen og spise en lang god frokost med ungene. Så blir det gjerne noen hyggelige runder med familie og venner i norge på skype før vi må finne på noe å gjøre (i dag er jo alle offentlige kontorer stengt, så da slipper vi heldigvis det).


I dag går turen til fots, ned til Fred Hutchinson Cancer Research Center hvor Anita skal begynne på jobb tirsdags morgen. Det skal bli utrolig godt å komme inn i hverdagsrutiner igjen. Det er ikke langt å gå, egentlig en ganske perfekt veistrekning på ca 20minutter....og utsikten langs veien kan man heller ikke klage på. Det eneste ankepunktet er støy fra I-5, utrolig hvor mange biler som kjører på den veien!

Det ser ut som om Kristine har vokst i sommer.....snart like høy som sin mor:-)

Etter 1 år opp og ned disse trappene, tør jeg ikke tenke på musklaturen jeg kommer til å utvikle. Guttene sprang opp....og fikk masse ros hos joggere de møtte på.

Endelig fremme ved bestemmelsesstedet. Tenk så artig at jeg skal være her et helt år! Området rundt FHCRC er utrolig flott med parker og små butikker og treningssentre. På andre siden av senteret er det en diger båthavn.

Joakim beundrer kunstverket utenfor FHCRC.

Kristine og jeg ønsker oss denne båten til JUL!

Det var utrolig fint å spasere langs havet og havna. Ulempen her i USA er 21 års aldersgrense på serveringssteder som defineres som bar. Vi kan spise og drikke inne, men ikke ute på balkonger og terasser....men hvilke tromsdalinger vil vel sitte inne i 26 grader? Vel, systemet oppfattes ganske dobbeltmoralsk, men vi aksepterer det og må bare lete litt etter restauranter som ikke er definert som bar:-)

Endelig fant vi et sted som også aksepterer minors! Godt å få seg noe kaldt å drikke i varmen. Ikke alle var like sultne i dag. Frode var den tøffeste av alle og bestillte sjømat....en smak av alt! Marius og Kristine smakte på det meste.....men var happy med sine sandwicher og kylling!

Vi besøkte også et trebåtmuseum hvor de også villig lånte ut alle salgs båter til å seile og ro med. Det får vente.....vi må jo finne ut av reglene for sjøflyene som stadig tar av og stuplander.....tilsynelatende uten noen fast rullebane. Ikke søren om jeg risikerer et sjøfly i skroget......særlig ikke etter at vi ble oppmerksom på at sjøflysertifikatene kan kjøpes for 89$.

Ett av sjøflyene inn for landing!

På turen hjemover stoppet en joggerinne og fortalte oss om en "secret garden" som et par i 80-årene hadde dedikert som rekreasjonsområde til Seattles innbyggere. Vi gikk en liten tur innom i håp om å kunne slå av en prat med de gamle....men de lå sikkert middag...ingen å se! Bare masse vakre blomster. Mamma, når kommer du?

Endelig kveld....og vi kan ta et glass vin.....snart er ferien over og det blir nok lenge mellom hver gang vi skåler i en Chablis!

Getting ready for school

Torsdag 27. august:

Det nærmer seg skolestart og papirarbeiet ser aldri ut til å ta slutt. Vi ble utrolig godt møtt på Ingraham High school hvor både Marius og Joakim skal være elever dette skoleåret. Marius er Freshman og Joakim er Junior. Først deltok vi på et informasjonsmøte. Guttene mente det var ganskel likt norske skolemøter, Frode og jeg hadde kanskje en litt annen opplevelse. Den største forskjellen her er kanskje respekten elever og lærere viser hverandre, om det er et spill for galleriet vil nok vise seg. Vi håndhilste på rektor (Martin Floe)og ble invitert med inn på kontoret hans. Han henvendte seg til guttene og skrøt av skolen og hvor godt de kom til å trives. Vi fikk vite at en norsk jente skal være senior ved skolen (Vilde), ellers er det ingen nordmenn der (heldigvis). Rektoren fortalte guttene at han hadde norske besteforeldre og kunne akkurat nok norsk til å forstå hva de sa:-). Etter rektor var det klart for møte med rådgiveren. Hun var veldig imøtekommende og utrolig hjelpsom. Hver skoledag er lik; starter kl.8.00 og avsluttes 14.30. Det er 6 økter hver dag, med ulike fag. Joakim har; engelsk, styrketrening/treningslære, amerikansk historie, fransk, matte, kjemi. Etter skoletid + lørdager (i høst) skal han delta i terrengløpsgruppa (cross country). Marius har; kjeramikk, korps, matte, engelsk, naturfag, spansk. Etter skoletid skal han trene amerikansk fotball. I tillegg skal Marius og Kristine være elever ved den globale nettskolen i RLE, norsk og samfunnsfag. Kristines skole er ikke kommet i gang enda og hun står fortsatt på venteliste for en annen skole enn den hun er kommet inn på.





Fasilitetene rundt skolen er det ingenting å si på. Store områder med gress og kunstgress, tennisbaner og utendørs styrkerom.

På ettermiddagen prøvde Frode, Marius og jeg syklene (som husvertene har satt igjen til oss).....vi syklet rundt i området og handlet på to ulike matvarebutikker. Ok å sykle, men jeg hadde en sykkel med et merkelig sete, to puter som var bevegelige....ikke vet jeg hvilken del av rumpa som skulle være på setet, men lite av min fikk plass der i alle fall......

Fredag 28. august:

Marius møtte opp på korpsøving kl. 09.00 om morgenen. Han var der nesten hele dagen, ble kjent med noen av medlemmene og så dro vi alle på band-konsert på skolen kl16.00. Det var fasinerende å se elevene spille og gå i formasjon, samtidig. Ingraham har en egen tromme-linje, som Marius skal delta ved i andre time hver dag i uka.

Etter konserten var hele korpset med familier, inkludert oss invitert på picnic hos en familie som hadde vært medlem av Ingraham band i flere generasjoner. De har ingen barn på Ingraham nå, men vi møtte datteren i huset som går første året på Washington University og som har norsk som fag. Familien har slekt i norge, utenfor Ålesund og syntes det var gøy å få øve seg litt i å snakke norsk. Huset var fantastisk fint plassert ved en stor innsjø. Serveringen var enkel, men deilig amerikansk: hot dogs! I tillegg hadde alle med etternavn etter N med tilbehør, mens vi før N hadde med dessert. Jeg hadde bakt en sjokoladekake på 50cm i diameter med jorbær dyppet i sjokolade oppå og med et lett melisdryss. Kaka fikk bein å gå på, ikke en smule igjen.....

Uten TV fortoner fredagskveldene seg noen forskjellig fra tromsdalen. Vet ikke helt om det er til det bedre, men fredag var det i alle fall mye pc i fokus. Litt morsomt å sitte på pc sammen med ungene. Man får liksom et innblikk i hva de er opptatt av.

Lørdag 29. august:

Frode og Marius drar grytidlig avgårde for å følge en treningskamp i amerikansk fotball mellom Ingraham og en annen high school. Det som slo guttene mest var at alvoret var stort, til en treningskamp å være. Cheerleeders, kameraopptak, kiosksalg etc. Marius fikk ikke noe mindre lyst til å lære seg sporten etter å ha sett kampen.

Etter skolekampen tok vi alle bussen ned til Seattle down town. Busstoppet er bare et steinkast fra huset vårt og kostet 36,- en vei for hele gjengen. Målet var Qwest field og fotballkamp mellom Seattle Sounders og Toronto (Canada). De spiller i samme liga. Ungene og jeg satt på plassen til noen venner av oss, som var bortreist i helga.Vi satt nesten nede ved banen, mens Frode satt langt opp på andre siden av stadioen. For et liv! 35000 tilskuere gjør slik amerikanere kan best....lager stemning. Band, live nasjonalsang synging, confetti og action hele tiden. Kampen var sånn passe dårlig, mye knoting på midtbanen, få skudd på mål, men slåssing og mye suspekt dømming. Det som forundret meg mest var at selv om alle hadde seteplasser, var det ingen som brukte dem.....vi stod hele kampen....snakk om engasjement! Ungene var knallfornøyde med kamp, stemning, pølse og sukkerspinn! Etter kampen måtte vi gå litt for å finne ut hvor bussen hjem gikk fra. Mye rart å se nede i bykjerna, glad vi bor utenfor byen. Kvelden har vært avslappende. Jeg har fått meg en time (eller tre) på sofaen og så har vi hatt hjemlaget pizza. Gassovnen er fenomenal, den blir vi garantert å savne når vi drar hjem til Norge.

Dag 7: Coast highway...going home!

Våre venner fra Tromsdalen/Palo Alto ser ganske fornøyd ut med at Iversen five endelig er klar til take off! Vi har hatt det utrolig gøy sammen med Håkon, Gunna og Lars Aage og gleder oss til jul og nyttår....da håper vi på besøk fra Palo Alto, hurra:-).

Så var vi på veien igjen. Anita er litt opptatt av hvor mange mil hun kommer til å kjøre, bremse og nyte.... Først kjører vi over Golden gate i tåke. Kristine liker det, hun hadde lyst på et bilde av Golden gate i tåka, det ble kort til klassen med samme motiv.

Ungene har vendt seg til laaaaange strekninger. Godt vi er fra Nord-Norge og kjører 2000 mil i året.


Hjemturen legges til en ny rute. I-5 er oppskrytt, grei som transportvei, men ikke særlig gøy. Nå blir det route 1 og highway 101 langs kysten av California, Oregon og Washington state.

Vi passerer kjente områder....hit må alle som har muligheten dra. En liten "sosse-fiskerlandsby", med mye god vin.....

En gang før jeg dør skal jeg bo i et båthus....om ikke mer enn for en natt:-)

Vi passerte fantastiske fiskelandsbyer....da vi først kom inn på riktig vei. Route 1 var vanskelig å få øye på og som alle som har brukt GPS vet, er det en idiot av en dings med liten evne til fleksibilitet, mannstemmen som prøver å overbevise oss om hva som er riktig vei begynner faktisk å irritere meg! Vi hadde vært så heldige å få med oss kart fra våre venner i Palo Alto, dermed kunne vi overliste GPSen. Vi måtte ta en landevei for å komme inn på route 1, men det var en flott opplevelse.

Så kom vi til Olema.....som å "ri" inn i Sølvpilen....nesten. Fantastisk marked, smale gater (asfalten ødela litt) og helter som ble minnet på alle kanter. Her tror jeg at jeg hadde kunne tilbragt en uke.....for å bli kjent med folket.

Så kom vi endelig til redwoodskogen. Jeg har sett trærne før.....men de er fortsatt imponerende.

Kysten føltes kjærkommen hjemmlig.....og hvert minutt drømte jeg om at jeg kjørte motorsykkel, Harley Davidson eller gjerne noe mer komfortabelt. Her er det FANTASTISKE motorsykkelveier langs hele kysten. Kjære MCere; denne ruten er 100000 ganger bedre enn route 66. Nye og meget veldoserte veier med minimalt med trafikk......et landskap som route 66 aldri kan måles opp i mot.....og jeg vil påstå (vel å merke uten å ha kjørt route 66) at denne ruten er vel så krevende og mye mer spennende enn 66.....TRY IT!

Så plutselig føler vi oss hjemme........en vei oppkalt etter oss:-). Vi vet jo at vi er kuuule, men at vi hadde en vei i California....det visste vi ikke!

Det er langt å kjøre kysten (17070 km), lengre enn I-5 (ca. 15030km). Hva gjør vel det når solnedgangen kan oppleves som dette.....og det langs en nesten bilfri vei.

Vi overnattet på en Travel Lodge.....utrolig bra standard, to dobbeltsenger og en enkeltseng på samme rom til 600 NOK:-). Vi sov over frokosten......continental med kaffe og loff......men det gjorde ingen ting........Vi havnet på The Chalet House of Omelettes insted! Det var ingen nedtur.....nydelig mat, topp service og så følte vi oss skikkelig amerikanske for en staket stund (vet ikke helt om det er good or bad, men det føltes bra i alle fall):-).

Redwoodskogen fortsetter......amazing!

Da jeg fant ut at skogen faktisk inneholdt bjørn og puma, og at instruksjonen ba oss om å sloss agressivt tilbake hvis vi ble angrepet.....ble det returordre til bilen.

Så var det mere deilig kyst........

Andre natta overnattet vi langt nord i Oregon. Deilig havluft hele natta......Først hadde vi en bedre middag på hotellet og ble gledelig overrasket da staten ikke har skatt på salg av varer og tjenester.....det ble jo så billig!

Noen må ofre seg og ligge på madrass på gulvet.......

Andre får kose seg i seng.....og herved er det dokumentert! Neste gang må det vel være Kristine som får senga!

Sjekk den stranda hotellet ligger ved......fantastisk havluft!

Brua over fra Oregon til Washington var fasinerende laaaaang. En periode følte jeg at vi praktisk talt kjørte "på vannet".

Washington er som hjemme.....svingete veier og masse skog! Da vet vi at vi snart er hjemme......