Happy birthday Kristine og så ut på tur!

Kveldstur på broadway. Deilig å gå av seg lange dager på kontoret.

Dette har vi ikke sett før. Sykkel-polo?? Eller noe slikt, bra fart på sykkelen i all fall.

Så til deg Emilie; Kosegutten din har egen butikk i Seattle:-)

HIPP-HIPP-HURRA for tenåringen våres! Frokost før skolestart.

Venter på skolebussen!

Så er det ettermiddag og endelig klart for feiring. Det er så mye aktiviteter for tiden at Kristine velger en rolig "Iversen Five" feiring med pizza og cupcake-sommerfugl kake.

En blid og fornøyd tenåring!

Søskenidyll!

Nå har hele familien blitt 1 år eldre siden vi kom hit.......

Kristine må blåse ut kakelysene 1 og 3= 13! Det klarer hun fint.

Vakker og morsom kake........

Vi digger inn, veldig forventningsfulle.......

.....Frode er ikke spesielt imponert! FOR mye glasur. Hvis Rice krispies var søtt var dette enda verre, med en anelse syntetisk i tillegg-

...men denne jenta vet å sette pris på varene, deilig søtt og klissete synes bursdagsbarnet.

Og tror dere ikke Janice kom innom for å gratulere, veldig hyggelig. Det vanket nyttige, spennende og spiselige gaver til alle tre.....fordi som Janice sier, guttene har jo bursdag snart!

Gummy bears, mmmmmm.........

Det klemmes.

Kosedyrene fungerer bra som anker for gassballongene. Tigergutt er eldst, han ble 6 år samme dag som Kristine og den eneste i flokken som har bodd i Norge.

Marius er en sterk storebror.......

Lørdag 12. juni:
Vi har vel litt forskjellig utgangspunkt for denne turen. De voksne synes Tom Petty og Joe Cocker rocker, mens ungdommen ikke har hørt om de. Noen hadde i tillegg alternative festligheter å dra på, noe som ikke gjorde lysten på 2,5 timer i bil større. Tross utgangspunktet rådde det en avslappet stemning når vi satte kursen østover mot The Gorge. The Gorge er regnet for å være et av USAs og verdens flotteste utendørsamfi.  http://en.wikipedia.org/wiki/The_Gorge_Amphitheatre. Det ligger omentrent 2,5 timers kjøring rett øst for Seattle på elvebredden til Colombia River.

Været er med oss, 20 grader og skyfri himmel når vi forlater Seattle. Mt Rainier vises godt i fra I-90 bridge over Lake Washington.

På veien stopper vi ved Wild Horse Wind Facility. Det er en stor vindmøllepark og et opplevelses senter for alternativ energi. I tillegg så ligger det høyt i landskapet og vi får god utsikt over omgivelsene.

Nå er vi kommet på østsiden av fjellkjeden The Cascades og klimaet er helt forskjellig fra Seattle. Vindstille, tørt og 30 grader. Colombia Valley som elva renner gjennom er en av de største vinproduserende områdene i hele USA, men det får bli neste gang.

Som gode nordmenn nyter vi medbrakt niste på tur. Ikke farlig å spise lunsj ute i dette været. Så fikk vi også gratis kaffe/te/kakao hos Puget Sound Energy. Det må være første gang siden vi kom til USA at noe er gratis. Hmm, vi har jo betalt ganske mye for strøm og gass dette året, levert av nettopp PSE. Kanskje ikke helt gratis likevel.

Anita simulerer en vindmølle.

Mt Adams i det fjerne.

Neste stopp er Ginkgo Petrified Forest State Park. Helle dette området ble lagt under lava for 10-15 millioner år siden. Silicaen i lavaen erstattet da de organiske cellene i trærne og gjorde dem til stein. Så vi kan altså se trær som ser ut som trær, men er av stein. Veldig fasinerende.

Hvis noen har lyst til å ta med seg en prøve så burde man kanskje  lese dette først. Vi lurte på om vi burde børste av skoene før vi kjørte videre.

Fantastisk utsikt over Colombia River er det også.

Detter er altså en stein.

Colombia River er et majestetisk skue. Man får nesten intrykk av at det er en innsjø og ikke en elv.

Så var det på tide med litt R&R. Litt lenger sør langs elvebredden har de opprettet en grønn Oase som heter Wanapum Recreational area. Store grøntarealer og strand frister i denne varmen.

Godt å bevege seg litt etter mye bilsitting. Turning og freesbe kasting.

Bra teknikk på Marius......

....og Joakim

Så var det bading. Temmelig kaldt i vannet, men det gjør ikke noe når luft temperaturen er over 30 grader.

Eller kanskje det gjør det likevel.

Neida, man e no vel Tromsøværing.

Guttene lar seg friste, men det ser ut som de synes det er kaldt.

Først prøver vi med litt spruting for å aklimatisere....

....før Marius kaster seg i det og Joakim tar til fornuft i følge han selv.

Til tørking i sola.

Så er vi klar for hoved begivenheten. Vi drar opp til arenaen i god tid, trodde vi. Gorge tar 25 000 mennesker og ligger litt ut i landskapet kan man si. Det betyr at alle de 24995 andre som skal på konsert har med hver sin bil. Vi er tross alt i USA. Vi hadde i tillegg betalt for VIP parkering for å være sikker på å få parkert lettvint. VIP er herved oversatt til Veldig Ineffektiv Parkering.

Når vi endelig kommer frem er det ny kø for å komme gjennom sikkerhetskontrollen. Været og en del feststemte Amerikanere som hadde begynt festen dagen før gjorde at det ikke var kjedelig.

Alt og alle ble sjekket, og det tok sin tid.

Endelig er alle igjennom og vi kan rusle ned mot amfiet.

Og sånn ser det ut. Fantastiske omgivelser. Ingen seter eller benker bare gressbakken og det du måtte bringe med deg for å sitte på. Til å begynne med hadde vi ganske god plass.

Mat og drikke må man ha når man venter i sola.

Marius chiller, noe han er blitt ganske god til etterhvert i løpet av dette året.

Ok, vi chiller litt vi andre også.

Etterhvert så fylles det opp og folk kommer nærmere teppet vårt.

Joakim ser litt bekymret ut for at han må sitte sammen med noen på teppet sitt. Godt at Anita er her og passer på.

Solnedgangen er et nydelig skue og går veldig fort.

Nå er det like før det starter og Frode venter i åndeløs spenning.

Kristine har ikke så store forventninger, men hun er like blid for det.

Så blei det fullt ja.

Skulle kanskje ha tatt med kikkert. Scenen ble veldig liten, men vi hørte jo musikken.

Ok, konklusjonen er klar, oldis musikk, kan vi dra hjem nå.

Vi er i hvertfall fornøyd, både med konsertopplevelsen og resten av denne dagen.

Tom Petty and The Heartbreakers on stage.

Vi kjørte hjem ca 2315. Han spilte fortsatt, men vi ville unngå samme køen ut som vi hadde inn. Det hjalp ikke veldig at mange av de som skulle kjøre ut hadde inntatt store mengder øl i løpet av ettermiddagen. Personlig synes jeg at Joe Cocker var sprekest. Er ikke helt sikker på om Tom Pettys musikk egner seg for slike store utendørs scener.  Turen hjem gikk fint. Ganske stille i bilen. Stillheten ble bare brutt av Anita som våknet innimellom og spurt om sjåføren var våken. Hjemme i Seattle klokken 0200, trøtte, men veldig fornøyde og fulle av inntrykk.