Wrapping up a year in Seattle

Vi merker at året nærmer seg slutten. Markeringene av ting som avsluttes fyller hverdagen. Vi merker også at vi har vært lite turister i Seattle slik at det er mye vi skal se og gjøre de siste ukene. I et opplys (eller et "sucker hole" som lokalbefolkningen kaller det. Du ser et hull i skylaget, blå himmel åpenbarer seg og du tar på bikinien, tar ut putene til hagestolene og, yepp det begynner å regne igjen.........sucker) mellom regnbygene fant vi ut at vi skulle gå The Watertrail fra The Arboretum til Husky stadium. Vi var ikke helt sikker på veien og ble ikke mer sikker etter at vi havnet under noe som aldri ble en ny highway. Anita og Joakim ser ut som de har full kontroll.

Far og sønn er helt avslappet til at vi ikke helt har funnet veien.

En periode ser det ut som vi har kommet ut i et sumpområde med båt som eneste mulige framkomstmiddel. Veldig flott landskap selv om vi ikke vet hvor vi er eller hvor stien starter.

Når vi endelig finner vannveien må vi bare se på Husky stadium i det fjerne. Vannstanden er så høy i Lake Washington at deler av stien er under vann.

Vi har god utsikt til The ship canal som forbinder Lake Union og Lake Washington med hverandre.

Fantastiske ungdommer.

Flere fantastiske ungdommer.

Mor og datter i et fredfylt øyeblikk.

Memorial day skulle vi egentlig ha besteget Mt Si som ligger tre kvarters kjøring øst for Seattle. Men været var ikke på vår side så da måtte vi ty til alternative løsninger. I og med at Joakim hadde fått lovnad på huset vårt for seg selv (nesten) store deler av formiddagen måtte vi igjen ty til vår fantastiske Janice. Vi tok med oss vaffelrøre og dro på tur til Janice.

Oscar skjønner ikke hvorfor ikke han kan få vafler.

Janice har planer om vise oss en Amerikansk spesialitet. Rice Krispie kake.

Egentlig veldig enkelt. Du smelter først nesten en hel pose Marshmallows og heller i nesten en hel pakke Rice Krispies. Så rører du det du klarer før det stivner.

Det er så tungt at det må gjøres på skift.

Så helles det hele i en form og avkjøles. Deretter skjærer man det i biter og spiser av hjertets lyst. For undertegnede smakte det som konsentrert sukker med sukker på. Ungdommen synes det var fantastisk.

En bit av Rice Krispiekaken innholder kalorier til en ukes forbruk så vi fant ut at vi måtte røre på kroppen og bruke energi. Det vil si alle uten Marius, han har mer tro på chilling og energioppbygging så han ble hjemme.

Vi andre utnytter et sucker hole og tar turen til Alki Beach

Oscar leder an følget. Det går bra helt til vi møter hunder uansett størrelse. Av en eller annen grunn tror Oscar som er 11 cm i skulderhøyde at han er den største og sterkeste hunden i universet. Det betyr at hver gang det er en annen hund i siktet må Oscar bæres.

Seattle har også sin frihetsgudinne selv om den er litt mindre enn i New York.

Dette hullet i skydekket holdt seg faktisk en god stund.

Oscar ble litt sliten. Med sin benlengde har han vel gått bortimot 6 mil på dette tidspunktet og han inntar favorittposisjon i sekken på magen til Kristine.

Etterhvert blir Kristine også litt sliten og far sjøl må overta.

Som nevnt så driver vi og avslutter på mange området for tiden. Sent en torsdagskveld ble vi via Facebook sidene til de respektive barn invitert på middag til familien Bakken påfølgende kveld. Som gode nordlendinger tar vi selvfølgelig slikt på strak arm (ok, vi hadde ingen planer) og sier ja. Familien Halfaker var også invitert. Jon Halfaker er forøvrig rektor på Kristines skole. Her er Harriet Bakken og Naomi Halfaker i gang med middagen.

Utrolig mange hyggelige ungdommer. Kristine hadde fått lovt til å medbringe litt kvinnelig støtte, Sydney.

Ut og spille slåball i regnvær eller kanskje bare varm?

Hyggelig passiar. Jon Bakken kunne fått jobb som bartender når som helst. Den Dry Martinien han serverte hadde sendt James Bond til sengs på no time.

Et lite lagebilde før avmarsj.

Sydney overnattet hos Kristine fordi de og vi skulle i Bat/Bar Mitzwah til Lilyrosa og Nathan. Her er jentene pyntet og klar til avgang.

Her står de klare foran inngangen til Tempelet.

Her er Lilyrosa omgitt av gode venninner like før hun skal i ilden. (Nærmest Kristine)

Og Nathan med gode venner.

Været var med oss og lunsjen etter seremonien kunne foregå utendørs. Anita lykkes i å samle de fleste av ungdommen til et fellesbilde. Tror jammen hun lærte dem noe på Norsk i samme slengen.

Deilig å sitte ute å spise nydelig koshermat. Til venstre Ms Dillard som er Kristines mattelærer. Vi har aldri før deltatt i en Bar Mitzwah og syntes at det var en helt fantastisk opplevelse. Kan vel sammenlignes med vår konfirmasjon, selv om jeg tro at forberedelsene her kanskje overstiger det norske konfirmanter er vant til. Ca 1/3 ut i seremonien overtar Lilyrosa og Nathan fra Rabbien og gjennomfører stort sert resten av sabbatsgudstjenesten på egenhånd......med Hebraisk sang og tale. Jeg er søkkimponert. Ledsaget av fantastiske musikere og sangere. Dessverre (eller heldigvis) er det totalforbud mot å ta bilder under seremonien

Dagen etter, Lørdag har Anitas lokale sjef Anne McTiernan invitert på middag for å markere at Anita reiser og at noen andre kollegaer har levert og disputert. Kristine har fått permisjon for å delta på Bar Mitzwah fest og guttene er neste frivillig med. Ingenting å si på utvalget her, og det meste er hjemmelaget.

Mor er fornøyd med å få vist frem sinne kjekke sønner. Fantastisk utsikt over Lake Washington fra Annes veranda.

Hyggelige samtaler, selv om det ble litt mye "shoptalk" etterhvert.

Victor til venstre i bildet her var et veldig hyggelig møte, er fra Chile bor i Seattle og jobber i Microsoft. I tillegg så har han meninger og ideer om resten av verden som er interessante. No Shoptalk der i gården. Har allerede avtalt besøk i Chile.

Mon tro om guttene er klare for å dra hjem?

Solnedgang over Lake Washington. Østbredden av innsjøen og The Cascades i bakgrunnen. Minner nesten litt om hjemme.

Søndag har Kristine sin siste fotballkamp med Capitol Hill Phoenix og etter kampen er det iskremparty. Iskrem med alle tenkelige og utenkelige toppinger er på menyen

Det ser veldig godt ut synes både Kristine og Pamela.

Kristine får se bilder fra en gammel årbok.

Så er det utdeling av premier og diplomer fra sesongen som er over.

Kristine og Coach Ryan.

Kristine og Coach Shannon.

Da er det faktisk bare 3 uker til vi setter oss på flyet fra Seattle med kurs for østkysten. Jeg mistenker at vi får noen travle uker fremover........